Du «blir ikke profet i eget land»
De første årene var det å snakke om IT for arkitekter å regne for en slags «misjons-virksomhet». Mange var mistroiske. De fryktet maskinen skulle ta over bygget, styre arkitekturen, ta kontrollen vekk fra seniorene, osv.
Men, samtidig fikk vi en stadig større del disipler. Folk som så mulighetene. Noen var tom. Så tilfreds at de snakket stygt om systemet bare for å beholde det lengst mulig for seg selv – som «bedriftshemmelighet». Rundt 1996/97 skjedde et trendskifte. Fra at du ble oppfattet som litt spedalsk om du kunne mye IT/CAD, så ble det mer til; «spennende det du sier – fortell meg mer om det..». Da begynte det å bli storartet å jobbe i Arktis.
Vi satte igang mye forskjellig. ArchiCAD var kanskje noe av «det mest luftige» vi startet. Nesten ingen hadde tro på det vi satte i gang. I perioder var det eneste unntaket fra denne regelen Ivars kone, Karen.
Som Ivars bror sa, som kjente litt til MiniCAD: «Hvorfor i all verden skal noen være villige til å betale 50.000 for den programvaren din, når man kan kjøpe MiniCad til 1/10-del av prisen?» Jo, han hadde et poeng og han var ikke alene om det. Forskjellen var bare, at produktene ikke helt kunne sammenlignes. Utfordringen lå i å legge om hele tankegangen rundt tegnearbeidet – å få potensielle brukere til å forstå dette og se fordelene av det.
De mest opplagte, slik som NAL – Arkitektforeningen, ville ikke vite av oss. Vi var de eneste i Norge som leverte programvare laget for arkitekter fra grunnen av. Men foreningen ville ikke engang møte oss. Da arbeidsledigheten nådde nye høyder, startet NAL kurs for ledige. Vi kontaktet dem, men ble avvist i enhver sammenheng. Av en eller annen grunn, så vi mer og mer klart at, Arkitektforeningen og Arkitekthøyskolen i Oslo ville bli de siste i Norge, vi kom til å overbevise.
Vi var ikke ukjente med motbakker og tenkte at tiden kommer dit og, før eller siden. Det er ikke uvanlig, «at de nærmeste er de som kommer sist». Dette fenomenet er klassisk. Uvisst av hvilken grunn.